Mange av oss, enten vi er foreldre, naboer, venner eller kanskje vi jobber med barn og unge, kommer i løpet av livet opp i situasjoner der vi ser eller hører noe som får oss til å kjenne uro for et barn eller en ungdom i nærmiljøet.
Kanskje har vi registrert slikt som at barnet/ungdommen
- strever litt med lesing og skriving
- mistrives på skolen eller i barnehagen
- sliter med å få venner
- vegrer seg for å spise
- gjør seg dårlig forstått
- har et spesielt usunt kosthold
- mobber eller plager andre
- mangler noen ferdigheter som en normalt kan forvente i en gitt alder (f.eks. svømme, sykle, kle seg)
Eller kanskje vi ser og opplever signaler fra foreldrene som gjør oss urolige for evnen deres til å være foreldre? Det kan være at de:
- i stor grad lar andre hente og levere i barnehagen
- ikke overholder avtaler
- ofte lukter alkohol
- virker likegyldige til egen fremtoning
- oppleves som spesielt usikre, irritable eller sårbare
Du er første skritt på vegen mot en løsning
Som du ser, kan signalene som gjør oss urolige være høyst ulike, vage, diffuse og vanskelige å tyde. Da er det lett å kjenne på egen usikkerhet: Har jeg observert rett? Kan jeg risikere å lage «en sak» ut av en bagatell? Bør jeg dele uroen min med andre?
Svaret på det siste spørsmålet er et rungende JA.
Som medmennesker skal vi bry oss og ta tak i denne uroen, og de av oss som er kommunalt ansatte plikter dessuten å gjøre det. Vi skal ikke avvente eller sette vår lit til at andre fanger opp de samme signalene som oss. Kanskje er det bare nettopp du som ser barnet/ungdommen!
Gode hjelpemidler
BTI-veilederen inneholder både en oppskrift på hvordan vi skal gå fram for å avklare om det er grunnlag for uroen vi kjenner, samt en rekke konkrete verktøy. Både fremgangsmåten og de tilhørende verktøyene er primært tiltenkt bruk i kommunale tjenester, men også privatpersoner kan ha nytte av dem.
For eksempel kan disse skjemaene hjelpe deg med å sette ord på og definere uroen du opplever:
NB! Dersom vi har mistanke om vold eller overgrep, skal vi kontakte barnevernstjenesten direkte!
Familielivet består av store og små hendelser som kan gjøre barn til pårørende på ulike måter. Noen barn opplever at det skjer noe akutt med mamma, pappa eller søsken – en eller flere ganger i løpet av oppveksten. For andre er det å være pårørende en del av hverdagen.
Det er vanligst å tenke på barn som pårørende når foreldre eller søsken er syke, som følge av psykisk sykdom, fysisk sykdom eller en skade. Men, det finnes også mange andre årsaker til at barn opplever at hverdagen blir vanskelig og de kan kalles pårørende. Det er for eksempel mange barn i Norge som opplever at foreldre misbruker alkohol eller andre rusmidler. Barn er også pårørende når noen av de nærmeste dør. Andre barn opplever belastninger i hverdagen ved samlivsbrudd, eller når foreldrene er fattige. Flere barn enn vi tror opplever også å være vitne til vold i familien. Noen har også en forelder som sitter i fengsel.
Les lokal rutine for Østre Toten kommune
http://www.parorendesenteret.no/tips-r%c3%a5d/barn-unge
Norske kvinners sanitetsforening (NKS) driver veiledningssenter for pårørende til personer med rusproblemer. De driver et nasjonalt kompetansemiljø for selvorganisert selvhjelp. Her er lenke til nettsiden deres.
Sammen med lokalt politi har kommunen utarbeidet en veileder som gir kunnskap om hvordan en kan forebygge, oppdage, møte og følge opp voldelig ekstremisme. Den er særlig tiltenkt ansatte i offentlige tjenester, private og offentlige arbeidsgivere, samt ledere i frivillige lag og organisasjoner. Men, den er også relevant for innbyggerne ellers.
Målet med veilederen er at den skal fungere som et oppslagsverk der en kan finne informasjon om begreper, handlingsplaner, litteratur, kontaktpersoner og lenker til relevante nettsteder.
Nasjonal veileder for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme